Det e bedre å ver rik og frisk enn fattig og syk, pleide me å sei, men komme du øve dagens Aftenblad kan du begynna å lura på om det nå e sånn ligavel. Her går flerne av byens kulturpersonligheter (eller någe) ud og seie at NÅ E DET NOK. Det e for møje av alt, nå. For mange fine biler, for mange dyre butikker, for stor offentlige sektor (minus størrelsen på kulturavdelingen, naturligvis), og folk har hatt så dårligt av å ha det så godt at det e mesten ingen så e koselige lengre. Alt har blitt kaldt og hardt og dyrt og frykteligt overfladisk, og hverken pastellfarga hus eller karnevalsparader kan redda oss. Me e i ferd med å synka te bånns i vår egen pengebinge, og de visjonære har allerede gått i livbåtane. Kun rovdyrkapitalister og lakeiene dis bler igjen.

E det så GALE? På dårlige dager ville eg sagt blankt JA. På dårlige dager e det ikkje vanskeligt å få øye på det som Pia, Pål og Terje peke på. Det går an å la seg ble nertrykte av det og; å se totalt fantasilause, egosentriske kulturelle analfabeter i næringslivet sprada rundt, stappfodle av seg sjøl og pengene og gourmetmaden og claim-to-fame håndtrykkå de har samla blant de gjenværande kulturpersonlighetene, mens de snakke høgt om kor bra det ska ble å gå på Mods-konserten i juni, eller kati det va.

Nå for tiå gjør eg mitt besta for å sleppa å se någe særligt te den der skrekkelige rettssaken mot terroristen som gjorde livet te så mange så alt for kort sist sommar. Eg kjenne det e unødvendigt å ta møje mer inn av det. Det va ondt, vondt og ubeskriveligt trist. Så møje mer enn det klare eg ikkje å føla, så eg dukke kver gang eg ser ei avis, og slenge meg som ein tiger (ja, ja..) mod fjernkontrollen når nyhetene komme i fjernsynet. Ligavel ska det någe te å forble uberørte.

Den 29. og 30. september debuterer Ståle Strømsvold som entertainar med one-man showet : The Ståle Strømsvold Show på Gaffel og Karaffel:

Det vil seia, det er rart å bruka ordet ”debutera” om ein mann som har heldt på som musikar sidan slutten av 80-talet. Det er vel ikkje mange som er opptekne av musikk i denne byen, som ikkje har høyrt Ståle Strømsvold spela. Dei skikkeleg gamle hugsar kanskje legendariske Hekkan, der Ståle markerte seg som gitarhelt allereie før 90-talet var skikkeleg i gong.

«Frem og tilbake er like langt, og ut og inn er like trangt!»

Nå om dagene spilles «Peer Gynt» på Rogaland Teater.

Best intim?

På grunn av jobb startet tredje og siste dag av Rått og Råde for meg da Tønes spilte.

Stavangers nyeste musikkfestival er verken Roskilde, Hove eller Øya. Den er noe annet. Det er ikke en festival som får indieguttene og hipsterne til å valfarte til fotballbanen på Lassa for å se de som var på forsiden av NME før sommeren. Programmet gir inntrykk at dette er en litt sånn Frp festival- ”for folk flest”. Fredagens konsertprogram strakk seg fra blackmetall til folkelig gammelmannsrock, og det gjenstod å se hvordan publikum i kulturbyen reagerte på denne miksen.

Da Overthrow gikk på scenen like etter halv fem var det ponchovær og mange ødelagte hårsveiser allerede. Publikum stod litt rundt omkring på plassen og tok seg sin første øl for dagen, tastet meldinger og førte generelle ”Javel”-samtaler med folk de har på facebook. Det brydde visst det unge bandet seg svært lite om, og startet uredd settet sitt med en herlig intensitet og en tilstedeværelse på scenen som hadde fått auralesere på Alternativmessen til å se blodrødt. Etter å ha sett dem en gang tidligere (som oppvarmere for Kvelertak og Purified in Blood) var jeg sikker på at dette bandet kom til å eksplodere opp og fram. Etter konserten på Rått og Råde er jeg ennå skråsikker på det! Så sikker er jeg at jeg rett etter konserten gikk i lykkerus og kjøpte T-skjorte i boden. Den skal jeg bruke, og så skal jeg si nonchalant om et års tid at ”eg likte de før de blei store.”

De med det striglede håret, eller det stylet ustriglede håret, de med de nøye gjennomtenkte klærne og de med de innøvde triksene med mikrofoner og stativer og det som fins å trikse med på scenen representerte den første dagen av Rått og Råde.

Jakob Håkon Band startet hele festivalen. I fjor hadde Bare Egil Band den oppgaven, og han kunne ikke forstå hvorfor festivalen valgte å starte med det beste. Jeg er usikker på om det var det de gikk inn for i år. JHB var helt OK, men litt for forutsigbare. Et av de bandene som jeg tror jeg har hørt før, bare da under et annet navn.