omkultur

Av Jørund Aase Falkenberg,
leder i Bildende kunstneres forening Rogaland BKFR

Hva er situasjonen for billedkunstnere i Norge og Rogaland i dag? Kultur-Norge har aldri fått så mye støtte fra det offentlige som nå. Likevel viser den store levekårsundersøkelsen for kunstnere fra 2008 at billedkunstnere er blant de svakeste økonomiske gruppene i landet. Hvordan har det seg at billedkunstnere, høyt utdannede, ressurssterke, arbeidssomme og nøysomme, havner i en slik situasjon?

I vårt samfunn ses kunst som en stor verdi. De fleste er enige i at kunst og kultur er viktig i et samfunn som skal oppleves som meningsfullt. På mange måter ses kunst som det ypperste resultatet av en sivilisasjon. Kunsten i enhver historisk epoke uttrykker sin kulturs samlede verdier og tankegods. Hva står igjen etter steinalderen, gresk og romersk antikk, middelalderen, renessansen og opplysningstiden? Ofte hjelper kunsten oss å se hva tidligere tider har stått for. Kunstnere er viktige observatører i sin samtid og kan fungere som katalysator for nye utviklingsløp.

Samfunnet trenger kunst. Men kunsten trenger også samfunnet. Kunstnere flest har et idealistisk utgangspunkt og personlig interesse av å jobbe med kunst. Dette gjør kunstnere lette å utnytte. Uansett hvor lite midler som gis til kunstnere, vil det være mennesker som er villige til å bruke tid og energi for å lage kunst. Det er ikke som med andre yrker, hvor man heller gjør noe annet dersom man ikke får betalt. Dette vises på en paradoksal måte i at de som forvalter kunst, ansatte i kunstinstitusjoner etc., har normale lønninger, mens primærprodusentene, de som lager kunst generelt har en svært usikker inntekt.

Hva bør minimum lønn og levestandard være for et arbeid som samfunnet ikke ønsker å være foruten? Poenget er ikke at kunstnere skal bli rike på offentlige midler. Men er det urimelig å kunne leve greit og arbeide uten evig bekymring om penger. I dag finansieres kanskje det meste av kunstproduksjon i Norge av kunstnerne selv. Og deres familier må ofte bære en økonomisk påkjenning. Et annet perspektiv: Hvor mye spennende kunst går samfunnet glipp av fordi kunstnere ikke har råd til å bruke tid på sitt yrke?

Det trengs et bredt kunstfelt for at det skal produseres kunst på høyt nivå i Norge. Dersom samfunnet ønsker et nivå som i dag bør det gis en bredere støtte. Om samfunnet mener det er for mange kunstnere til å at de kan gis tilfredsstillende levekår, bør man advare ungdom mot å ta fatt på kunstveien og redusere opptaket til kunststudier. Slik slipper man at kunststudentene kommer ut av lange studier bare for å måtte jobbe på Rema 1000, eller i Statoil for den saks skyld. I dag er kunstnere overlykkelige om de får et stipend som gjør at de kan bruke mer tid på kunsten. Jeg vil si at det er dårlig utnyttelse av ressurser når det ikke er en selvfølge at kunstnere har en levelig minimumsøkonomi.

Nå er det ikke bare det øvrige samfunn ansvaret hviler på. Kunstnerne har en jobb å gjøre når det gjelder å påpeke situasjonen og stille krav. Dessverre er mange kunstnere så vant med laber økonomi at de ikke ser noe poeng i å argumentere for et logisk rettferdighetskrav. Er man så heldig å motta stipender ofte er det kanskje lett at man mister lysten på å kjempe for bedre vilkår for alle. Hva kunne ikke kunstnere ha utrettet dersom de samlet stilte de samme kravene til rimelige levekår som andre?

Et tankeeksperiment: Kunstnerne legger ned sitt arbeid og tar normalt betalte jobber.